Utdrag av helseministeren innlegg

Trafikkulykker som helseproblem

Vi har siden 1970 hatt – om jeg kan bruke uttrykket – en positiv utvikling med redusert ulykkesdødelighet. Nærmere 100 barn under 15 år døde årlig i trafikkulykker i siste halvdel av 60-tallet. I siste halvdel av 90-tallet døde i gjennomsnitt 17 barn under 15 år i trafikken. For befolkningen i yrkesaktiv alder har ikke nedgangen vært like markert, men likevel tydelig. Vi ser også en nedgang i ulykkesskader totalt. Samtidig viser statistikken at det har vært en økning i antall innleggelser på sykehus grunnet skader. Dette kan bety at en større andel av ulykkene medfører alvorlige personskader – skader som krever omfattende medisinsk behandling. Ulykker i trafikken er med svært få unntak alvorlige.

Dersom vi inndeler dødsulykkene etter alder og ulykkesarena viser tall fra
SSB i 2000 at I aldersgruppen 0-14 år er 39 % av dødsulykkene trafikkulykker.
Trafikkulykkene dominerer i aldersgruppen 15-24 år med hele 72 %! I
aldersgruppen 25 - 64 år står trafikkulykker for 34 %, mens de i aldersgruppen
over 65 år står for 7 % av dødsulykkene.</P>

God nasjonal skaderegistrering – helsemyndighetenes ansvar og bidrag

Dette gir et viktig grunnlag for å kunne sette inn målrettet og effektiv forebyggende innsats. Det er for eksempel et klart behov for å fremskaffe bedre kunnskap om omfanget av ruspåvirket kjøring, dette gjelder så vel alkohol som medikamenter og illegale rusmidler. Jeg har fått oppgitt tall som viser at i over 40% av dødsulykkene hvor andre kjøretøy ikke var involvert (dvs utforkjøringer o.l.) var alkohol en medvirkende årsak til ulykken. Utbredelsen av rusmidler i trafikken innebærer nye utfordringer. Av hensyn til alle som ferdes i trafikken er det særdeles viktig å få oversikt over omfanget og få nødvendig kunnskap som gir mulighet til å iverksette tiltak som gjør at vi får bukt med kjøring under påvirkning av alkohol, medikamenter og/eller illegale rusmidler.

Blant helsesektorens viktigste bidrag i arbeidet med å forebygge ulykker i trafikken vil, slik jeg ser det, være å bidra til en god nasjonal overvåking og samtidig sørge for helsetjeneste- og sykehusbasert skadestatistikk. At det er en underrapportering av ulykkesskader i trafikken er for denne forsamlingen ingen stor nyhet. For eksempel viser tallmateriale fra 1991 at bare 9 % av sykkelulykkene med personskade som ble behandlet på legevakt/sykehus, var registrert i politiets registre. For bilulykker med personskader har derimot politiets registre en høyere dekningsgrad, nærmere bestemt 58 %. ( TØI-rapport 318 ”Underrapportering av ulykker” 1995).

Vi må samtidig erkjenne at den statistikken vi har i dag som er basert på registrering i helsetjenesten ikke er god nok. Dette vil vi gjøre noe med. Jeg kan derfor opplyse om at det nå er igangsatt et arbeid med et nytt nasjonalt personskaderegister. Arbeidet bygger på et forprosjekt utført av KITH i år på oppdrag fra Sosial- og helsedirektoratet.

Forprosjektet foreslår flere tiltak: 1) Etablere et overvåkingsregister. 2) Fastsette et felles minimum datasett (FMDS) som rapporteringen skal baseres på. 3) Data rutineregistreres og innrapporteres fra somatiske sykehus og legevakter som er organisatorisk tilknyttet sykehus, samt Oslo Legevakt og Bergen Legevakt. Forprosjektet foreslår videre å utarbeide nasjonale anbefalinger til skadetypespesifikke minimum datasett (SMDS) som kan brukes til lokale og ad hoc registreringer av minimumsdata som er spesifikke for gitte skadetyper. Eksempel på slike skadetypespesifikke minimum datasett vil kunne være egne moduler for registrering av trafikkskader.

Vi vil arbeide for et nasjonalt personskaderegister etter denne modellen (og det vil trolig være klart i 2006). Dette vil også bidra til en mer detaljert registrering av trafikkulykker som gjør det mulig å måle utviklingen over tid, og ikke minst gjør det mulig å avdekke bakenforliggende årsaker til ulykkene

Ulykkes- og skadeforebyggende arbeidet i kommuner og lokalsamfunn

Skadestatistikk har vist seg å være et godt utgangspunkt for igangsetting og evaluering av forebyggende tiltak på lokalplanet. Trygge lokalsamfunn eller Safe Community - et konsept for ulykkesforebygging på lokalplanet i regi av WHO - som Norge for lengst har sluttet seg til, er et godt eksempel på dette. Arbeidsmetodikken er kjennetegnet ved tverrsektorielt samarbeid, politisk og administrativ forankring av arbeidet, planforankring, lokal skaderegistrering, prioriterte og målrettede tiltak og kombinasjon av ulike tiltak for å få best mulig effekt.

Det norske sekretariatet for Trygge lokalsamfunn er plassert i Sosial- og helsedirektoratet. Nærmere 50 norske kommuner arbeider innenfor rammen av Trygge lokalsamfunn-konseptet. Trafikksikkerhet er blant de prioriterte områdene i de fleste kommuner – nettopp fordi trafikkulykker representer et helseproblem. Jeg har fått opplyst at arbeidsmetodikken prøves ut i regi av Fylkestrafikkutvalget i Vestfold som et redskap i tverrsektorielt kommunalt trafikksikkerhetsarbeid.